Mer mat, mindre beredskap?

Hvor mye mat kan vi produsere når verden stopper opp?
Vi snakker stadig mer om beredskap. Norge skal produsere mer mat og styrke selvforsyningen. Det er bra! Men hva hjelper det å øke matproduksjonen hvis vi ikke klarer å opprettholde den når krisen rammer?
For: Hvor mye av maten vår kan vi egentlig produsere dersom vi mister tilgangen på kunstgjødsel, plantevernmidler, plast til rundballer, kraftfôringredienser, medisiner, drivstoff og kretskort?
Dette er ressurser som kommer langveisfra, og som mange norske gårder er helt avhengige av. Hva skjer med matproduksjonen dersom en kanal, en jernbane eller en grense stenger eller blir blokkert?
I dag er mange gårder tilpasset volumkrav for å få økonomien til å gå rundt, ikke ressursgrunnlaget på gården. Det betyr mer leiejord, mer transport, mer drivstoff og større sårbarhet. Selv drivstoffet vi trenger for å hente fôr og drive gården, er vi avhengige av å importere, til tross for at vi er en oljenasjon.
Vi trenger alle matprodusenter i landet, både de som driver på egne ressurser, og de som er avhengige av importerte og langreiste innsatsfaktorer. Men hvis forsyningslinjene svikter, er det de som kan produsere på ressursene de har rundt seg, som har størst mulighet til å holde produksjonen i gang.
Dyr som må slaktes fordi fôret uteblir, gir oss mat en kort periode. Men det er ikke matberedskap over tid.
Ingen produksjoner kan være helt uavhengige av andre, og det er heller ikke målet. Men jo større del av ressursene som kommer fra nærområdet, desto mer robust blir systemet.
Og selv om maten blir produsert, er vi ikke nødvendigvis sikret at den når fram til forbrukeren. Lange avstander til slakteriene, få skjærelinjer for ulike dyreslag og et system som ikke er rigget for lokal foredling, lokalt forbruk eller lokal beredskap, gjør oss sårbare også etter at maten er produsert.
Så har vi jorda. Jordhelsa, sammen med fotosyntesen, er grunnlaget for alt vi spiser, enten direkte eller via dyrene. Men hvordan står det egentlig til med jordhelsa på all leiejorda?
Vi vet at leiejord ofte får mindre oppfølging enn den jorda bonden selv eier. Det er naturlig å investere mest der man har langsiktig eierskap. Når nesten 50 prosent av all matjord som drives, er leiejord, er dette en utfordring vi må snakke mer om i et beredskapsperspektiv.
Skal vi snakke om beredskap, må vi også snakke om jordhelse, ressursgrunnlag og avhengighet. Matberedskap handler ikke bare om hvor mye mat vi produserer i dag. Den handler om hvor mye vi klarer å produsere hvis forsyningene utenfra svikter. Dette er også noe vi jobber med i Mening, mat og mot gjennom Folkekrav for Matberedskap: å bygge et matsystem som faktisk fungerer som beredskap. Publisert i Nationen 17.10.26


Kommentarer